Jeg må si at de første kapitlene og sidene var ganske kjedelige og tørre, men jeg begynte å like den da de først landet på månen. Især når problemene begynte. Jeg fikk litt paranoia der jeg satt og skottet opp på månen. Tenk så ekkelt å være strandet der, uten kontakt med jorden og med begrenset oksygen. Bare å vente på døden, det. Tikk takk, tikk takk. Koselig. Jeg fikk litt klaustrofobi. Da jeg leste utover i boken og leste at det var ekle dobbeltgjengere som hadde drept Antoine (dere kunne ikke bare latt Antoine og Mia leve lykkelige i alle sine dager?!) da begynte jeg å banne litt for meg selv. Faen! Ikke nok med at de er strandet på månen, men noen ekle vesener som er prikklik deg har tatt opp jakten på deg. Hvor skal du gjemme deg når du er på MÅNEN? Kjente jeg fikk litt paranoia..
Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke ble (litt) skremt av boken. Kanskje er jeg litt pyse, greit det, men det var jo utrolig ekkelt. Et ekkelt vesen som er helt likt deg som prøver å ta livet ditt mens du er på månen. Det er noe det kan bli mareritt av. En psykotisk kopi av deg selv... Er det ikke nok med bare en av deg? Ganske ekkel tanke at du plutselig en dag står ovenfor en person som er prikklik deg, men med sorte øyne og død i tankene. Tenk på det neste gang du ser deg selv i speilet. Kanskje speilbildet ikke snur seg når du gjør det? Morbid fascination, anyone?
Watashi kirei?
- Sevil S.
Malakoff VGS.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar